Prosopokrati er en styreform der borgere utøver makten personlig, ikke gjennom representanter. Ikke en stemme avgitt på deres vegne. Ikke en embetsperiode delegert til noen andre. Selve makten, i personen.
To røtter, satt sammen for å navngi noe som hittil ikke hadde et eget, tydelig navn.
Det greske ordet πρόσωπον (prósopon) betyr person — selvet som handler, ikke en rolle utført på vegne av en annen. Det er roten bak det latinske persona, og det overlever i moderne gresk i νομικό πρόσωπο, «juridisk person».
Kombinert med -krati (fra kratos, makt) betyr prosopokrati bokstavelig talt personens makt — en makt som blir værende der personen er, i stedet for å gå videre til en representant som handler i deres sted.
Roten πρόσωπο (person) kan kombineres med svært ulike endelser. Bare én av dem beskriver hva dette ordet betyr.
En kult bygget rundt én enkelt hersker, tilbedt, mens alle andre forblir passive. Personkult.
Fiksering på en leders ansikt eller bilde, fremfor hva vedkommende faktisk gjør. Personlighetsbesettelse.
Makt fordelt til hver borger, personlig, én om gangen. Ikke én opphøyd person — makt som går, personlig, gjennom alle.
Prosopokrati er en styreform der borgere utøver makten personlig, ikke gjennom representanter.
Prosopocracy is a government in which citizens exercise power personally, not through representatives.
Prosopokrati erstatter ikke demokrati — det fullfører det ordet alltid har strebet mot.
«Demokrati» betyr folkets makt, men sier ingenting om hvordan den makten utøves. Latt åpent har det tomrommet latt ordet dekke nesten hva som helst: en borger som stemmer én gang hvert par år for at noen andre skal styre i deres navn, kalles demokrati — det samme gjør en borger som selv styrer, personlig. Prosopokrati navngir den andre halvdelen av det løftet — delen demokrati antyder, men aldri garanterer. Det er ingen rival til demokrati; det er mekanismen som gjør at ordet betyr det det alltid har hevdet å bety.
I representative systemer har svikt alltid et sted å gjemme seg.
«Djevelen er i detaljene» blir en unnskyldning: skylden driver mot fjerne teknokrater, mot et system for komplekst til at én person kan holdes ansvarlig. Prosopokrati fjerner dette gjemmestedet strukturelt, ikke moralsk — borgeren som har makten, er selve detaljen. Det finnes ingen djevel andre steder å finne.
"Horistics is the apposite and airtight formulation of the differentia of concepts."
«Οριστική είναι η εύστοχη και αεροστεγής διατύπωση της ειδοποιού διαφοράς εννοιών.»
Å fjerne enhver unnskyldning fungerer bare hvis borgere kan se klart nok til å styre godt når unnskyldningene er borte. Derfor er prosopokratiets hjørnestein Horistics — disiplinen denne definisjonen beskriver. En borger som ikke kan definere frihet, rettferdighet eller korrupsjon presist, kan heller ikke forventes å utøve makt over dem presist. Prosopokrati krever borgere som kan se politisk; Horistics er hvordan det synet bygges.
Horistics spores tilbake til den sokratiske metoden for definitorisk undersøkelse — 2030 markerer 2 500 år siden Sokrates' fødsel.
Øv på Horistics →Prosopokrati navngir hvordan makt bør se ut — utøvd av borgerne selv, ikke delegert bort. ROTA er det konkrete forslaget til hvordan man bygger dette i praksis: borgere som roterer gjennom korte perioder med samfunnsplikt, slik at makten går personlig gjennom alle, og ingen holder på den lenge nok til at den slutter å være deres egen.
Les ROTA-forslaget →